Nå er jeg student i Nettpedagogikk, og har derfor gått inn i ei slags boble på grunn av en oppgave som ikke bare skal produseres, men også deles med mitt alter ego og alle de andre. Jeg kaller den "bloggebobla" enn så lenge...
Når jeg er inni den bobla, så kommer det tanker jeg ikke har tenkt før, tanker jeg har tenkt før, ideer, tekst og bilder som presser seg på i et virvar av usammenhengende fragmenter som søker å finne nye sammenhenger og forståelser, gamle spørsmål-nye svar, nye spørsmål-men ingen umiddelbare svar, overflatekunnskap og dybdekunnskap, endimensjonal tenkning -og flerdimensjonal, enmeterstanker og tusenmeterstanker, tankekart og begrepskart, hangouts og scribus, digitale skyer og ordskyer, - for å nevne noe.
For å illustrere "bloggebobla", har jeg brukt programmet "wordle" og limt inn det jeg har skrevet. Resten går av seg selv. Jeg brukte "snagit" for å kunne lagre "ordskyen" på PC-en.
Nå handler det imidlertid om å komme seg helt ut av bobla for å gjøre noe,- jo før jo heller. Ordskyen er en begynnelse. Det minner meg om noe Jo Nesbø sa en gang i et Skavlan-program:"...det er bedre å være utenfor å se inn, enn å være innenfor å se ut...". Godt sagt, spør du meg, og da må man kanskje gripe til flere nye verktøy for å komme seg ut. Det er her bloggen kommer inn...
Men kanskje det da blir sånn som Ole Brumm (A.A Milne) sa det?: "For når man er en Bjørn med Bare Liten Forstand, og man tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den."
På den annen side så er "Learning by doing" (John Dewey) et godt gammelt prinsipp som gjelder ennå. Det ser jeg spesielt i forbindelse med arbeid som elevene leverer etter å ha vært i praksis. Ingen besvareler er like; de kommer med personlige erfaringer og refleksjoner som får meg også til å reflektere. Jeg har mange ganger tenkt at dette er virkelig meningsfult for meg å lese og for dem å oppleve. Dette skulle flere ha fått ta del i. For eksempel her om dagen sto det blant annet i en besvarelse fra praksis på et eldresenter, at "...her må man virkelig kunne det man egentlig ikke kan..." og det handlet om å kaste seg ut i det og stole på seg selv. Det får briste eller bære- ,- og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg er glad det ikke er jeg som er elev;)
Det å skrive blogg fra praksiserfaringer der en er deltaker i en mindre gruppe som er i samme situasjon, f.eks. elevene i klassen, kan være en god metode for å øke refleksjon hos den som blogger, ikke bare mens en skriver, men også etter å ha fått kommentarer fra andre. Det skaper refleksjon hos de andre igjen, og vi får en vinn-vinn-situasjon. Den synergieffekten som oppstår bidrar til at en kanskje gjør noen justeringer neste gang en er i praksis som igjen skaper ny refleksjon,- og læringsprosessen er i gang...Her er det snakk om at elevene lærer av hverandre - også i skolen.
Nå er det min tur, og med Hattie´s utsagn i tankene, referert i boka Smart læring av A. Krokan (2012 s. 28) om at lærerne burde selv ta sin egen medisin og følge sin egen undervisning, kommer jeg ut av bobla og offentliggjør mitt første blogginnlegg ever.
Den påstanden jeg startet bloggen med stemmer forresten ikke helt nå lenger...- og sånn er det jo med kunnskap også; det som gjaldt i går er nødvendigvis ikke brukbart i dag, så utfordringa i tida fremover blir vel å møte seg selv i døra på en best mulig måte?
