Nå er jeg student i Nettpedagogikk, og har derfor gått inn i ei slags boble på grunn av en oppgave som ikke bare skal produseres, men også deles med mitt alter ego og alle de andre. Jeg kaller den "bloggebobla" enn så lenge...
Når jeg er inni den bobla, så kommer det tanker jeg ikke har tenkt før, tanker jeg har tenkt før, ideer, tekst og bilder som presser seg på i et virvar av usammenhengende fragmenter som søker å finne nye sammenhenger og forståelser, gamle spørsmål-nye svar, nye spørsmål-men ingen umiddelbare svar, overflatekunnskap og dybdekunnskap, endimensjonal tenkning -og flerdimensjonal, enmeterstanker og tusenmeterstanker, tankekart og begrepskart, hangouts og scribus, digitale skyer og ordskyer, - for å nevne noe.
For å illustrere "bloggebobla", har jeg brukt programmet "wordle" og limt inn det jeg har skrevet. Resten går av seg selv. Jeg brukte "snagit" for å kunne lagre "ordskyen" på PC-en.
Nå handler det imidlertid om å komme seg helt ut av bobla for å gjøre noe,- jo før jo heller. Ordskyen er en begynnelse. Det minner meg om noe Jo Nesbø sa en gang i et Skavlan-program:"...det er bedre å være utenfor å se inn, enn å være innenfor å se ut...". Godt sagt, spør du meg, og da må man kanskje gripe til flere nye verktøy for å komme seg ut. Det er her bloggen kommer inn...
Men kanskje det da blir sånn som Ole Brumm (A.A Milne) sa det?: "For når man er en Bjørn med Bare Liten Forstand, og man tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den."
På den annen side så er "Learning by doing" (John Dewey) et godt gammelt prinsipp som gjelder ennå. Det ser jeg spesielt i forbindelse med arbeid som elevene leverer etter å ha vært i praksis. Ingen besvareler er like; de kommer med personlige erfaringer og refleksjoner som får meg også til å reflektere. Jeg har mange ganger tenkt at dette er virkelig meningsfult for meg å lese og for dem å oppleve. Dette skulle flere ha fått ta del i. For eksempel her om dagen sto det blant annet i en besvarelse fra praksis på et eldresenter, at "...her må man virkelig kunne det man egentlig ikke kan..." og det handlet om å kaste seg ut i det og stole på seg selv. Det får briste eller bære- ,- og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg er glad det ikke er jeg som er elev;)
Det å skrive blogg fra praksiserfaringer der en er deltaker i en mindre gruppe som er i samme situasjon, f.eks. elevene i klassen, kan være en god metode for å øke refleksjon hos den som blogger, ikke bare mens en skriver, men også etter å ha fått kommentarer fra andre. Det skaper refleksjon hos de andre igjen, og vi får en vinn-vinn-situasjon. Den synergieffekten som oppstår bidrar til at en kanskje gjør noen justeringer neste gang en er i praksis som igjen skaper ny refleksjon,- og læringsprosessen er i gang...Her er det snakk om at elevene lærer av hverandre - også i skolen.
Nå er det min tur, og med Hattie´s utsagn i tankene, referert i boka Smart læring av A. Krokan (2012 s. 28) om at lærerne burde selv ta sin egen medisin og følge sin egen undervisning, kommer jeg ut av bobla og offentliggjør mitt første blogginnlegg ever.
Den påstanden jeg startet bloggen med stemmer forresten ikke helt nå lenger...- og sånn er det jo med kunnskap også; det som gjaldt i går er nødvendigvis ikke brukbart i dag, så utfordringa i tida fremover blir vel å møte seg selv i døra på en best mulig måte?
Spennende tanker og fine illustrasjoner i ditt innlegg. Refleksjoner på det faglig i kombinasjon med personlige, var en god kombinasjon. Lettlest, interessant og gjenkjennbart. Ser frem til flere innlegg fra deg.
SvarSlettTakk for hyggelig tilbakemelding!:) Det er en balansegang mellom det å være faglig og personlig, og jeg har kjent på at det kanskje ble litt mye av det siste...men det er vel litt av bloggens "natur" og noe en må venne seg til(?) Men samtidig er det viktig å ha det med seg i arbeidet med elevene når det gjelder bl.a. blogging om at de er bevisst på hva de legger ut.
SlettKjenner meg igjen i det du skriver :)
SvarSlettTakk, det var en god tilbakemelding å få akkurat nå:) Det er en utfordring å få tid nok til å komme i gang med å produsere...Har visst brukt mest tid til å lese og følge med på det andre har skrevet, - og her er det mange ytringer en både kan kjenne seg igjen i og lære noe av :)
SvarSlettForfriskende godt skrevet, faglig solid i forhold til metakognisjon - underholdende å lese. Å blogge er å skrive seg selv.
SvarSlettDu fletter inn ordsky, Jo Nesbø og Ole Brum for å vise hvordan det er å være, tenke om tilværelsen og kommunisere. Herlig.
Formuleringa/beskrivelsen til din elev, om å kunne det man ikke kan, er kostelig. Den sier mye om hvordan det er å være menneske i møte med andre mennesker, privat og profesjonelt, når småprat og prosedyrer ikke er godt nok.
Kompetanse er evnen og beredskapen til gjennom handling å møte en utfordring, hvor det ofte er underforstått at utfordringen ikke er gitt, men kontekstavhengig, ikke rutinemessig, men ny og ikke knyttet til bestemte suksesskriterier, men derimot har et åpent utfall.
(Hermann, S. 2003 i Erstad, O. 2010: Digital kompetanse i skolen, fritt oversatt.)
Jeg er glad for at du tar deg tid til å leke med tanker og ord og produserer en sammensatt tekst (blogginnlegget) som gjør deg klokere og fornøyd - og som gjør oss som leser deg klokere og mer positive.
"Å skrive seg selv", hvis det var det du mente, - for det var godt sagt:), det har vært en terskel å komme over. Samtidig er det stimulerende å bruke seg selv utover det en gjør i hverdagen, og også det å lese dine kommentarer:)
SvarSlettDet var det jeg mente, for i en god bloggtekst er skribenten tydelig til stede. Du har skrevet så godt fra din første bloggesetning at det kan virke som om du bare ventet (ubevisst?) på å trø over terskelen og inn i bloggosfæren.
SvarSlettJa, jeg innrømmer at jeg trives i bloggosfæren.
SvarSlett